Møter i Hverdagen: Dialoger fra Livets Kanter

 Når jeg flyttet til Stor-Elvdal, var naboene mine de første folkene jeg traff. De var glade for at jeg kom, og de dømte meg ikke, men jeg kunne se at livet ikke var lett for mange her på gaten. Gleden over å ha en ny nabo var interessant. Snart fant jeg ut at de levde en livsstil som var annerledes enn min. Jeg er rolig og organisert, mens de var kaotiske og uorganiserte. På en måte visste de hvordan de skulle nyte livet bedre enn meg, og på den måten var de ekte. Muligens litt for ekte.

Scene 1: Hundekjempeentusiasten 

Setting:
En stille kveld. Du går tur med hundene dine når Hundekjempeentusiasten dukker opp fra skyggene, oppmerksom på dyrene dine.

Dialog:

• Entusiast: (peker på hundene)
  Fin flokk du har der.

• Du:
  Takk.

• Entusiast:
  Store også. Jeg vedder på de kunne holdt egne i en kamp.

• Du: (stopper, forvirret)
  Beklager?

• Entusiast: (lenker seg nærmere)
  Hundekamper. Det er mye penger i det om du har de rette hundene. Dine ser ut som naturlige kjemper.

• Intuisjon:
  Han tuller. Vær så snill og si at han tuller.

• Du:
  Jeg vet ikke hvem du er, men jeg er ikke interessert i det du prøver å selge.

• Entusiast:
  Slapp av, bare et forslag. Folk rundt her pleier ikke å takke nei til lettjente penger.

• Du:
  Vel, jeg er ikke "folk rundt her."

• Intuisjon:
  Si til ham at han skal trekke seg tilbake før hundene dine tar beslutningen for ham.

• Du: (ser stygt på mannen og trekker i båndene, går videre.)

Scene 2: Ganja-Naboen 

Setting:
En solrik dag utenfor huset ditt. Du holder på i hagen når Ganja-Naboen kommer bort, hendene i lommene og et smil som om han vet noe du ikke gjør.

Dialog:

• Nabo:
  God morgen! Nydelig dag, ikke sant?

• Du:
  Ja, det er det.

• Nabo: (nikker mot det gamle huset)
  Har du noen gang vært inne der?

• Du:
  Nei, hvorfor?

• Nabo:
  Vel, det står bare der. Ingen bryr seg om det. Jeg mener, det har potensiale, du vet? Spesielt om sommeren. Fuktig som bare det. Perfekt for ganja.

• Du: (pauser)
  Hva er ganja?

• Nabo: (ler)
  Kom igjen, du vet. Det grønne greiene. Weed. Marihuana! Jeg tenkte du var den perfekte personen å spørre.

• Du:
  Hvorfor i all verden skulle du tro det?

• Nabo:
  Vel, du er jo colombiansk, ikke sant? Jeg tenkte bare…

• Intuisjon:
  Å nei, kjære. Han dro ikke nettopp stereotype-kortet.

• Du: (skraper sammen et smil)
  Jeg tror ikke det.

• Nabo: (trekker på skuldrene)
  Som du vil. Bare tenkte jeg skulle tilby.

• (Han går bort med en ledig holdning. Du rister på hodet.)

• Intuisjon:
  Og her var du, og tenkte at Norge bare var fjorder og høflighet. Neste gang, ha på deg et skilt: Ikke din kartellkontakt.

Scene 3: Midnattens Budbringer

Setting:
Den svakt opplyste stuen din. Du ligger på sofaen, rekonvalesent etter operasjon. Den myke summingen fra sikkerhetssystemet fyller stillheten. Telefonen din bråker høyt, og du blir forskrekket. Klokken er langt over midnatt, og en melding dukker opp på Messenger fra en kvinne du bare har et vagt minne om, Tone.

Dialog:

• Du: (trøtt)
  Hallo?

• Tone: (gledelig, men påtrengende)
  Hei! Beklager at jeg ringer så sent, men jeg hørte at du har medisiner etter operasjonen. Sobril, Frisium… kanskje noen smertestillende?

• Du: (skraper sammen et blikk)
  Ja, det har jeg. Men hvorfor spør du?

• Tone:
  Jeg har en kontakt. En fyr som får tak i medisiner som de der, uten spørsmål. Jeg kan få deg 350 kroner per pille – svart marked. Bra penger, du vet.

• Du: (pauser, trekker pusten dypt for å holde roen)
  Tone, jeg tar ikke smertestillende.

• Tone: (uten å tro på det)
  Hva? Hvorfor i all verden ikke?

• Du:
  Jeg må føle smerten. Det er den eneste måten jeg kan vite om jeg blir bedre på. Hvis jeg ikke kan føle den, hvordan skal jeg da vite når noe er galt?

• Tone:
  Men du har medisinene, ikke sant?

• Du: (rolig, velger ordene med omhu)
  Sykepleieren som besøker meg hver dag holder dem for meg, så jeg får orden på dem. Du vet hva som er virkelig rotete? NAV. Deres ineffektivitet er noe helt for seg selv.

• Tone:
  Ja, jeg vet. De er helt håpløse og tror pengene de får er deres egne.

• Du:
  Uff! Hvor skal jeg begynne? Systemet er et mareritt. De glemte noen skjemaer, så nå må jeg bruke tiden min på å fylle ut alt igjen mens jeg prøver å komme meg etter operasjonen.

• Tone:
  Og folk må vente i flere måneder bare for å få grunnleggende støtte. Og ikke engang begynne å snakke om hvordan de behandler søknader. Jeg har kranglet med NAV i flere år. De er umulige!

• Du: (oppmuntrende)
  Akkurat! Og her står vi, prøver å komme oss etter operasjonene, takle livets utfordringer, og de gjør det bare vanskeligere.

• Intuisjon: (ler, lener seg nærmere)
  Slepp unna. Nå kan du spørre henne om hun tror de vil forbedre seg. Gjesp først.

• Du: (under pusten, med et smil)
  Åh, Tone, jeg må på do. Jeg har vært forstoppet i flere dager etter operasjonen. Jeg tror dette er det! Må løpe!

• Tone:
  Ok, greit. Bare gi meg beskjed.

• Du:
  Vi snakkes!

• (Du legger på, føler en lettelse når situasjonen dør ut. Du trekker et dypt pust, og intuisjonen nikker i godkjennelse.)

Scene 4: Bråkebøttene

Setting:
Natt utenfor huset ditt. Lyden av en bilmotor som ruser fyller luften, og hundene dine bjeffer vilt mot de store vinduene. To skikkelser, Bråkebøtte 1 og Bråkebøtte 2, står ute med en telefon rettet mot huset.

Dialog:

• Bråkebøtte 1: (smilende, holder telefonen i ro)
  Så du det? De går helt bananas! Få en annen vinkel.

• Bråkebøtte 2: (ler, lenes mot bilen)
  Jeg vedder på at vi kan få dem til å knuse vinduet om vi fortsetter å ruse motoren.

• (Hundebjeffingen øker i intensitet. Du står ved vinduet, ser på oppstyret. Du tar et dypt pust og går mot døren og trer ut, rolig men bestemt.)

• Du: (høyt, med et høflig smil)
  Hei! Trenger dere hjelp med bilen deres?

• (Bråkebøttene fryser et sekund, litt tatt på sengen. Bråkebøtte 1 gjemmer telefonen raskt bak ryggen.)

• Bråkebøtte 1:
  Eh, nei! Nei, vi er bra. Bare…eh, tester motoren! (De begge nikker raskt og går bort til bilen, mumlende om å finne et annet sted å teste. Når de setter seg i bilen, gir de deg et raskt blikk før de kjører bort.)

• Du: (ser på hundene, som roer seg ned)
  Der ja. Nå er det stille igjen.

• Intuisjon: (nikker med et smil)
  Ingen trenger unødvendig støy, og det er godt at du kunne løse det uten konflikt.

• Du:
  Det handler om respekt og god oppdragelse, noe ikke alle får lært hjemme.

---

Scene 5: Midnattsbønn

Setting: 

En sen kveld på et rolig tidspunkt etter en lang dag. Du er alene i stuen med bare et stearinlys som lyser opp rommet. Du tenker på ting som har skjedd, og tankene dine går mot en mer personlig refleksjon om hva du har gjennomgått.

• Du: (tenker for deg selv, rolig og med ettertanke)
  Det er så mye jeg har måttet takle. Fra helsen min til folk som ikke respekterer grensene mine. Men en ting er sikkert – jeg har alltid hatt et hjem for meg selv, på mine egne vilkår.
  (Du ser på hundene som ligger ved føttene dine og merker en følelse av ro.)

• Intuisjon: (stille, nesten som en hvisking)
  Du har funnet fred. Du har gjort det på din egen måte.

• Du: (ser på stjernene utenfor vinduet)
  Kanskje det er det som er min gave. Å finne ro i kaos. Og å minne meg selv på at jeg har makten til å endre omstendighetene rundt meg, selv når det ser mørkt ut.
  (Du trekker pusten dypt og føler en bølge av lettelse, som om en del av byrden er lettet av skuldrene dine. Du reiser deg fra stolen og går mot vinduet, ser ut mot den stjernespekkede himmelen.)

• Intuisjon: (beroligende)
  Roen du søker er allerede der, i ditt indre. Du vet hvordan du kan balansere stormene, uten å miste deg selv.

---

Scene 6: Uventet Møte

Setting: 

Du går ut til markedet tidlig om morgenen. På vei til butikken møter du en gammel venn fra fortiden, Mikael, som nå jobber som lokal baker.

• Mikael: (ser på deg og smiler bredt)
  J.J! Så hyggelig å se deg!

• Du: (ser på ham og nikker med et rolig smil)
  Mikael! Hvordan har du det?

• Mikael:
  Livet har vært bra. Du vet, jeg har åpnet et lite bakeri her i nærheten.

• Du:
  Jeg har ikke sett deg på årevis!
  (De gamle minnene om fortiden kommer tilbake, men du legger merke til at stemningen er lett, ingen gammel spenning.)

• Mikael:
  Det er rart hvordan livet går, ikke sant? Vi har vært på forskjellige veier, men det er bra å møte igjen.

• Du:
  Ja, det er rart. Jeg har holdt meg unna mye, men noen ting forblir uforandret.

• Mikael:
  Du har alltid vært en rolig person. Jeg beundrer det. Hvordan har du hatt det med alt, du vet, livet og helse?

• Du: (ser på ham og tenker på alt du har gått gjennom)
  Vel, det har vært en kamp, men jeg tar det dag for dag. Hva med deg?

• Mikael: (ser på deg alvorlig)
  Jeg har funnet balanse. Jeg tror vi begge har lært å sette pris på de små tingene mer enn før.

• Du: (ser på ham, føler en dypere forbindelse)
  Det er sant. Livet er ikke bare det vi gjør, men hvordan vi velger å være med andre.

• Mikael: (nikker)
  Kanskje vi kan møtes igjen. Jeg har mer tid nå, og jeg tror vi kan ha en god prat.

• Du: (ser på ham og smiler)
  Jeg ville likt det. Vi får se hva fremtiden bringer.